Inn på "tinget"

For første gang siden Kirsti Kolle Grøndahl fra Røyken representerte Arbeiderpartiet i seks perioder på Stortinget, fikk Røyken sin kandidat inn på Stortinget i går. Elizabeth Skogrand fra Høyre reiste i går inn for å delta i åpningen av Stortinget 2010. Hun stepper inn som vara for Anders B. Werp fra Buskerud Høyre.

Det skal mye til før Skogrand når Kirsti Kolle Grøndahl, som ble en gigant i norsk politikk. Skogrand skal tross alt bare vikariere i seks uker utover vinteren. Men erfaringen hun henter i disse ukene kan være en god start på en lang politisk karriere.

Med dette får Røyken-samfunnet sin egen representant på Stortinget. Spørsmålet mange stiller seg er hva lokalsamfunnet kan forvente seg av å få Skogrand inn på «tinget». Alle som sitter på Stortinget representerer først og fremst sitt eget parti, men alle kommer naturligvis fra et eller annet sted i landet. Og for å være litt generell: De små lokalsamfunnene som kjenner stortingspolitikerne fra deres spede politiske barndom i eksempelvis kommunestyre, forventer ofte at stortingsrepresentantene taler lokalsamfunnets sak. Men slik blir det ikke så veldig ofte.

Elizabeth Skogrand er leder av Røyken Høyre, men har ikke vært kommunestyrerepresentant. Hennes bakgrunn er imidlertid mer solid enn mange andre som velges av folket, og vi er ikke i tvil om at hun kommer til å gjøre en god jobb.

Kirsti Kolle Grøndahl ble den første kvinnelige stortingspresident her i landet. Skogrand var i går den første i Høyre som har fått debutere i Stortinget med å stille spørsmål i spørretimen. En god begynnelse, i alle fall.

Hun kan verken skaffe mer statlige midler til en slunken kommunekasse i Røyken eller forsere byggingen av riksvei 23 til Drammen. Hun kan påvirke, men på seks uker er det nesten umulig å gjøre noen forskjell. Som fast representant ville hun kanskje hatt muligheten til å påvirke i mer konkret grad. En sak hun imidlertid kan prosedere uten å bli beskyldt for å være for lokal, er pendlernes sak.

Når lokalpolitikere tar steget opp på riksplan og til og med får et sete i Norges parlament, endrer perspektivet seg, som regel til det større. Norge og verden ses fra en annen vinkel, og de små politiske sakene blir ofte glemt eller tilsidesatt.