FRONTSJEF: Prepple Houmb skal ha all ære for å være en av norsk rocks definitive frontfigurer.
Eksplosive veteraner
Ølboksen mellom de sammenbitte tennene, fordi begge hendene strekkes mot himmelen i en lovprising av Prepple & co. Dum Dum Boys gjør seg best med en håndfull minner innabords.
Lysende: Sekkefabrikkens gamle murer holdt stand mot Dum Dum Boys audiovisuelle frontalangrep torsdag kveld.
Med drøye 450 betalende var det duket for fandenivoldsk fest i Sekkefabrikken torsdag kveld. På slaget halv ti gikk norsk rocks mest høylytte veteraner på scenen. Dæsken døtte det ble fuzzfest, rockepoesi som hører hjemme i norskundervisningen samt motargumentet til den noe tåpelige klisjèen: Er det for høyt, er du for gammel.
Den gamle sementfabrikken fikk samtidig bevist at den ble bygd solid, da den sto imot det supert soniske angrepet fra Dum Dum Boys.
Smilerynker
Det vrimler av rynker, grå striper i hår, totalt fravær av hår og ei ungdomstid som kommer på ny. Godt voksne karer lar den ene hånda gli sørafor korsryggen på dama. Nostalgiske smil og vrikkende hofter, med litt ekstra schwung fra livets erfaringer. "Oldingene" holder rundt hverandre. Minner fra DEN festen da de møttes. Da Dum Dum sto for lyden – gjestene for fryden. Festen da de yngre ikke var bedt - eller født - og som kan forklare det tomme blikket til de to jentene midt i mengden. De glaner mot scena, som to søte nedsminka rådyr fanget på Autobahn mens den samlede bilparken til Toten Transport dundrer mot dem i 140 med fulltlysene blinkende i takt med "Metallic Hvit".
Rundt dem står vi. Vi gamle, og løfter hendene i været. Skriker "Møkkamann" av full hals og er kompiser alle som en. Dum Dum-disiplene fikk så definitivt sin høytidsaften, og Prepple er ypperstepresten som med det skitne, fandenivoldske og godt rutinerte smilet sjarmerer menigheten i senk.
Rått
Etter at de startet i Trondheim i 1979, har Dum Dum Boys blitt en av norsk rocks absolutte giganter. Med ni studioalbum under beltet, kan noen gjerne argumentere for at de ikke er de mest produktive i bransjen, men det var det med kvalitet og kvantitet da. Like greit da, at bandet har en solid katalog med rock`n roll håndverk det nesten bør kreves fagbrev for å spille skikkelig. Minimalistisk forsåvidt, men det er de få forunt å ha den korrekte holdningen, som gir musikken det ikke så rent lille ekstra. Slik Prepple viser når han står med det ene beinet på monitoren, armene i kors over brystet og bare ser på folket - som ser på ham. Hele tiden mens det musikalske godstoget dundrer ut gjennom høytalerne. Og det er det. Det er rett og slett god gammeldags rock`n roll holdning, fra eliten av frontmenn.
To timer, så er høymessen over. "Splitter Pine" avslutter forutsigbart nok ballet, med ekstremtesting av stemmebåndene i salen. Nye minner fra en musikalsk ungdomskilde, som også takket Rolf "Mulen" Karlsen for sitt engasjement i å gi både publikum og musikere muligheten til å møtes til fest. Selv på en hverdagskveld.
